</td>
</tr>
Nyhetsbrev desember 2010. Del 1.
Kenya 31/11 -
Hva er det jeg har gitt meg ut på, dra til Kenya helt alene med all denne bagasjen? Disse tankene svirret stadig rundt i hodet på meg der jeg prøvde å holde styr på bagasjen som skulle lempes hit og dit. Tunge var de og. 3 store kofferter med klær til barna og med mye håndbagasje å slepe rundt på helt alene, føltes armene ikke helt gode etter hvert.
Drosjesjåføren fikk også en utfordring der han prøvde å plassere disse store koffertene i bilen. Ut og inn med bagasjen, kanskje det var bedre å legge bagasjen slik, eller skulle jeg prøve å legge det sånn. Ja, ja han fikk det til tilslutt, men lempet noe av bagasjen inn på setet i bilen sammen med meg. Så var det å komme seg inn til Nairobi hvor jeg skulle overnatte til neste dag. Det gikk bedre med å plassere bagasjen i drosja da vi skulle tilbake til flyplassen, han hadde fått trening nå.
Flyturen fra Nairobi til Kisumu gikk greit og etter å ha ventet en times tid kom endelig Pascal, en av våre medarbeidere som pleide å hente oss på flyplassen. Gjensynsgleden var stor, det var godt å treffe ham igjen.
Den største gleden man kan ha, -
Dette er virkelig sanne ord. Jeg fikk lov til å være med på å gi en hardt prøvet familie den beste dagen i deres liv. Vi kjøpte 2 madrasser, 6 tepper, 2 geiter, fotball og klær til hele familien som består av tante og 5 barn. Dette var en gave fra fadderen til et av barna.
Hele familien var med til butikken for å kjøpe klær. Butikkeieren ble så imponert at han gav meg et omslagsskjørt i gave da vi var ferdige med å handle.
Familien hadde reist langt for å komme til butikken og litt mat måtte de få før de begav seg på hjemveien. Det ble lunch på nærmeste kafe, et måltid de vil huske lenge. Slik flott mat var de ikke vant til og det så ut som det smakte. Selv veslejenta på 2 år, tødde opp og strålte som en sol der hun satt å spiste.
Takk til fadder som gav hele familien slik en stor og opplevelsesrik dag. Dette var bønnesvar til tanten, fordi hun hadde bedt til Gud om å få klær til ungene sine.
Båten på sletta.
En stor båt bundet fast til et tre midt ute på sletta. Hva gjorde den der? Den minnet meg om fortellingen om Noah’s ark. Folket lo og lurte på hvorfor han bygde en båt langt inne på sletta der det ikke var vann.
Og som Noah’s familie ble reddet da flommen kom, slik blir folket her reddet når flommen kommer. Båten midt ute på sletta blir rett og slett brukt til å frakte folk vekk fra området når flommen kommer, og den kan komme brått.
Det er markedsdag og vi skal kjøpe 7 geiter i gave til noen av barna. Som vanlig må jeg vente utenfor når de handler. Ser de meg sammen med dem når de skal handle skyter prisene i været med en gang. Men tiden går fort, det er nok å se på der jeg venter utenfor. Folk kommer og går. Høner henger og dingler etter beina der de blir fraktet hjem til ny eier. Geiter haltet av gårde med det ene beinet bundet fast i et tau, andre ble surret fast bak på sykkelen.
Handelen er over og Samuel og de andre kommer tilbake med geitene. Nå må de fraktes den lange veien hjem. Ettersom noen av barna bodde langt unna, hadde de ikke møtt opp så Lukas og noen av de andre barna skulle ta med alle geitene til Nyambare, hvor vi skulle hente dem og bringe dem til de barna som skulle ha dem.
Dette var en grei løsning tenkte vi, men hvor feil vi tok. Da vi senere kom til Nyambare for å hente geitene kunne vi ikke finne dem. Ikke så vi guttene heller. Vi lette i 3 timer etter dem og fant geitene til slutt bundet fast nær hjemmet til Lukas. Guttene selv hadde dratt ut for å finne brensel.
Barnas dag ble som vanlig arrangert ute på plassen på Budalangi Primary School. Det møtte opp ca 100 barn, og dagen ble brukt til lek, ballspill, tegning og hva de ellers måtte ønske å gjøre. Dette er en flott anledning for barna til å komme sammen for å ha det gøy. Dagene er ikke alltid så lette for dem, så dette er en fin avkobling og det er godt å treffe likesinnede.
Mange av barna kjenner meg igjen nå, og de er mer frimodige. De elsker å bli tatt bilde av, og det var ikke få ganger jeg måtte fram med kameraet for å forevige dem. Jubelen stod i taket når de fikk se seg selv på kameraet.
Etter mye gøy og latter var det tid for lunch så de slapp å gå sultne hjem. 168 flasker brus og 100 brød gikk med. Tror nok jeg må finne på noe annet å gi neste gang jeg besøker dem. Vi tømmer butikkene helt når vi handler. Dyrt blir det også. Kanskje vi får lage varm lunch neste gang med ogali, deres favoritt rett.
Det var med undring jeg så barna gå hjem med en del av maten sin, uten å spise dem opp. Var de mette allerede? Nei, forklaringen var en helt annen. Barna var så vant til å dele med hverandre, at de tok mat med seg hjem for å dele med sine søsken. Her var det ikke snakk om bare å tenke på seg selv. Selv en liten pjokk på 5 år, tok med seg mat for å dele med sin gamle bestemor. Slik er det med alt de får, de deler så godt de kan.
Matutdelingen er ikke alltid problemfritt. Mye regn på natta gjorde det vanskelig å transportere sekkene med mat til utdelingsstasjonene. 9 tonn med mais og bønner er ikke av det letteste å frakte, og da lastebilen satte seg fast i søla fikk vi virkelig problemer. Etter en del venting på at det skulle tørke opp litt, kom endelig sekkene med mat på plass og matutdelingen kunne begynne, noen timer forsinket.
Da matutdelingen var over benyttet vi anledningen til å dele ut klær som jeg hadde med fra Norge. Spenningen var til å ta og føle på, og det var mange ivrige barnehender som strakte hender i været for å få klær.
Julegave.
Etter en flott innsats av kvinnene i kvinnegruppa og av medlemmene i komiteen fikk jeg den gleden av å kunne overrekke dem alle en overraskende julegave på 1500 KES, ca 140 kr hver.
Takk til dere som gjorde det mulig å gi de alle en slik flott julegave.
En lærepenge.
Trodde jeg kom hit for å glede barna jeg, ikke forlate ei jente gråtende av fortvilelse fordi jeg ikke hadde gave med til henne. Storesøster fikk en gave fra sin fadder og dessverre hadde jeg ingen gave med til lillesøsteren.
Stakkar hun gråt så sårt og det var med tårer i øynene jeg reiste fra henne, men gleden var desto større da vi senere kom tilbake med en julekjole til henne.
Så nå har jeg lært, -
Tur til Busia
Motorsykkel tur på ca 5 mil til Busia for å ta ut fadderpenger er ikke helt ufarlig. Samuel kjører veldig fort. I skjørt og bluse uten noe beskyttelse følte jeg meg ikke helt trygg der han raste mellom biler, sykler og gående og så alle disse store hullene i veien som vi plutselig måtte svinge utenom.
Utrolig at det gikk bra. En opplevelse utenom det vanlige var det, men det holder med denne gangen.
Gaver fra Norge.
Det var mange faddere som hadde sendt med gaver og penger til innkjøp av klær, geiter, madrass og tepper denne gangen, og det ble mange turer både med og uten barn for å handle inn og dele ut disse gavene. Hvilken glede det er å få lov å gi disse barna slike gaver fra fadderne. Det betyr så mye for barna som ikke eier noe fra før.
Takk til alle fadderne som gjør hverdagen bedre for sitt fadderbarn.
Gaver fra Norge.
Osieko og Yala-
Osieko og Yala-
Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.
Movikåsen 26, 3135 Torød
Mob. 412 03 995
E-
