Nyhetsbrev  desember 2010.    Del 2.

Motorsykkeltur til Osieko, en tur på 55 km på kan være litt av en prøvelse.  Litt regn og veiene blir omdannet til noe som lignet et nypløyd jorde.  Vi var heldig denne gangen, ingen regnbyger så det var bare å følge godt med å prøve å unngå de verste hullene i veien.  

Samuel kjører ikke akkurat så sakte, så jeg satt ofte med hjertet i halsen og lurte på hvordan dette skulle gå.  Ikke nok med det, folk her kan plutselig finne på å lage en skikkelig skarp dump for de er lei av disse motorsyklene som råkjører forbi husene.  Det har hendt at folk har blitt drept på grunn av slike dumper som plutselig har dukket opp og som ikke var der tidligere på dagen.

Jeg ertet ham og sa at tenk om det var dukket opp en ny dump når vi skulle reise tilbake, hvem skulle da skaffe faddere til barna.  Så etter å ha tenkt seg om, satte Samuel ned farten og sa:  ”Jeg ønsker at du skal komme hel hjem til Norge slik at du kan fortsette med å skaffe flere faddere til de foreldreløse barna.  Vi trenger deg.”   

Så fra å kjøre som en villmann når jeg satt på, begynte han å kjøre så sakte at til og med jeg ble utålmodig og ba han sette opp farten litt.

Yala-sumpen har igjen vært oversvømt og skapt problemer for befolkningen.  Denne gangen fordi en stor risfarmer stengte vanninnløpet til farmen.  Han skulle bearbeide jorda før han skulle plante ut nye planter.  Yala-elven gikk derfor over sine bredder og mange måtte forlate sine hjem å bo i en midlertidige ”camp” eller de som hadde mulighet til det, leide et sted de kunne bo i Osieko til vannet sank igjen.  

Noen blir boende i denne ”campen” da de ikke lenger har noe hus å flytte tilbake til og de har ingen til å hjelpe dem til å bygge et nytt hus. Husene her er veldig små, runde og bygget av siv.

Besøket i Yala-sumpen er en stor opplevelse og det var med stor forventning jeg satte meg i båten som skulle frakte oss inn i sumpområdet.  Denne gangen skulle vi besøke to ”landsbyer” i sumpen.   Spenningen var stor for det var bare noen uker siden det var omtrent håpløst å komme ut der på grunn av alt vannet som dekket mye av sumpområdet.  Hvis det var slik enda, ville jeg ikke ha noen mulighet til å nå noen av barna våre.  

Jeg hadde tatt med meg gummistøvler og jeg hadde laget et trekk av en gammel regnbukse til å trekke utenpå støvlene og som rakk helt opp på låra.  Sist gang jeg var her fikk jeg ikke lov til å vasse over et parti dekket av vann på grunn av bilharzia, en parasittsykdom som smittes via ferskvannssnegler. Sykdommen fører til langvarige betennelser i urinveiene og nyrene, eller i leveren.  Ubehandlet kan dette til slutt føre til nyresvikt eller leversvikt, som til slutt er dødelig.  

Første gangen jeg var her hadde jeg vanskelig for å skjønne at det kunne være så farlig å vasse over en liten strekning, da folket her badet i vannet hele tiden.  Forklaringen er at folket her har blitt immune fordi de vokser opp her.  Selv Caren og Samuel som ikke var fra dette området innrømmet at de var engstelige når de ferdes her, så det neste er innkjøp av gummistøvler til dem, så de kan ferdes trygt.

Nå hadde jeg sikret meg,  - ikke noe skulle hindre meg i å besøke barna våre der.  Litt av et syn tenker jeg der jeg vasset over med skjørtet dratt langt opp, gummistøvler og trekk utenpå dem.  Lurer på hva folket her tenker om denne rare hvite damen som kom på besøk langt ut i Yala-sumpen hvor mange ikke hadde sett hvite før, og i et slikt antrekk.

Dessverre bor noen av barna våre i Iyanga, en landsby i sumpen som det er umulig for oss å nå.  For å komme dit må vi vasse til vann opp til haka, og enkelte ganger må det også en svømmetur til for å nå denne landsbyen.  Vi har vært virkelig heldige. 2 av kvinnene våre kommer fra denne landsbyen, de er lokalkjente og vet hvordan de skal komme seg fram for å hjelpe barna der.   

Jeg var heldig. Noen av barna fikk jeg hilse på, da kvinnene hadde fraktet de over til Bulwani for at jeg skulle treffe dem.  Flotte og omsorgsfulle kvinner vi har til å hjelpe oss.

Denne vanskelige situasjonen for folket i sumpområdet startet da Owen Dam i Uganda ble bygget.  Noen elver ble ledet sammen og ført ut i Victoriasjøen. Dette var i 1961, og i løpet av få år hadde vannet steget med 2 meter. En annen grunn til de oversvømte områdene er elva Yala som går over sine bredder når det regner mye i fjellene, og den ender i sumpen.  

Dette tvang mange til å flytte til andre områder. Ettersom mange var veldig fattige, hadde de ikke råd til å flytte og å kjøpe jord andre steder. De endte opp med å se seg om etter plasser som ikke var dekket av vann hvor de kunne bosette seg .  Folket bor i små ”landsbyer”på små tørre plasser, omgitt av papyrusplanter, siv og vann og eneste måten å komme ditt på er å bruke båter igjennom små trange kanaler.

Også her måtte jeg fram med kameraet for å ta bilder av barna og jubelen stod i taket når de får se seg selv.  Hadde vært moro og gitt dem bildet av seg selv, men det er selvfølgelig umulig.

Folket her er så glade og alltid smilende når vi kommer, men det er ikke alltid like lett å holde tårene vekk, når jeg ser hvordan mange har det og de forhold de lever under.  

Tross deres fattigdom og mangel på materielle ting og lite mat, virker folket her gladere og mer takknemlige enn mange av oss her hjemme. Det er så lite som skal til for å glede dem.

Samuel sa en gang:: ”Gud har gitt oss gleden, ellers hadde vi aldri overlevd”.

Det ble mulighet for en klatretur opp i Osieko Hill hvor jeg fikk fikk besøkt Dorcas og Florence.  Her var det flott utsikt over Yala-sumpen, så nå fikk jeg se hvor stor den egentlig er.  

Bare 5 barn rakk vi før vi måtte begi oss i vei til kirken for matutdeling og utdeling av klær og gaver.  Det var mye takknemlighet blant barna og de foresatte, og med hjelp av en forsanger, sang barna en takkesang til oss.  

Regnet på natta hadde ført til ufremkommelige veier og det ble diskutert frem og tilbake om vi måtte ta en omvei på ”bare” 10 mil. Ettersom det ikke hadde regnet på flere timer, håpet vi at det hadde tørket opp nok til at vi ville klare å komme oss hjem.

Så enkelt var det ikke.  Fortsatt var det vått flere steder og det ble en del problemer med gjørmete veier og vanskelig å komme fram. Samuel er en flink sjåfør så etter en slitsom tur kom vi oss tilslutt tilbake til Nyambare.  

På vei til Osieko med gaver fra faddere.

For noen år siden kunne folket gå hele strekningen fra Osieko til Budalangi, men nå var det helt ufremkommelige.  Vann dekker nå store deler av området som  før var bebygd.  Litt rart å tenke på syntes jeg  der jeg satt i båten, at under meg bodde folk for noen år siden.  

Jiggers, sand lopper er en lite sjarmerende fyr som borer seg inn under tåneglen og legger egg og skaper  store problemer for barna og voksne.  Noen ganger forårsaker de alvorlige betennelser og sår.  

Det er kvinneloppa som trenger seg inn i huden og suger blod og den kan bli opp til 1 cm i diameter.  Det første beviset for loppas angrep er en liten svart prikk som er den bakre enden av loppa, og hvor eggene slippes ut.  I løpet av de neste 2 ukene legger  den hundrevis av egg.  Når hunnene dør og faller av, klekkes eggene og de nye fortsetter syklusen.  
 

Hvis den kvinnelige loppa dør i huden, kan det føre til en infeksjon som, hvis den ignoreres, kan føre til stivkrampe, koldbrann og i verste fall forårsake infeksjoner som gjør at den rammede risikerer amputasjon.

Jiggers fører til store smerter og fører til manglende evne til å kunne gå på grunn av smerter og manglende evne til å utføre normale daglige aktiviteter (arbeid).

Caren lærer barna og de foresatte hvordan de skal unngå jiggers og angrepene har blitt redusert betraktelig fordi hun lærer dem renslighet, hvordan de kan holde husene rene for å hindre insekter og at det er viktig å bruke sko.  Dessverre har de færreste av barna sko, men sko er den enkleste måten å unngå disse angrepene på, men ettersom mange familier sliter for å overleve og få mat nok, blir sko sett på som luksus.

Samuel fikk jiggers på turen vår og han var helt desperat. Det klødde voldsomt når den beveget seg under huden og det var veldig smertefullt.  Samuel hadde bare en og den var på størrelse med det røde hodet på en fyrstikk, bare tykkere da han tok den ut.  Det hender barna har 10 stk på ei tå, de må ha det helt forferdelig.

Stakkars barn.  Skulle ønske vi hadde mulighet til å kjøpe sko til de alle sammen.

Victoriasjøen og litt av Yala-sumpen.

Utdeling av klær.

Siste dag i Osieko - og vi våkner opp til regn.  Etter å ha tilbrakt dagen før i Yala-sumpen skulle vi nå besøke fadderbarna der.   Hva gjør vi nå?  Stoppet det ikke ville vi virkelig få problemer, håpløst å reise tilbake, og her kunne vi ikke bli. Vel, best å ikke ta sorgene på forskudd. Regnet gav seg ut på formiddagen, men det ødela mye for oss.  Dessverre fikk jeg ikke besøkt så mange som jeg ønsket, og jeg som gledet meg til å hilse på barna og ta mange bilder som jeg kunne sende fadderne.   

Faith med gave fra sin fadder.

Tilbake til nyhetsbrev del 1.

Tilbake til nyhetsbrev del 1.

Bildene viser hvordan noen av de nye barna  våre har det før de får hjelp.

Takk til Caren og Samuel som holdt ut med meg disse to ukene jeg var der.  En ekstra takk til Samuel som kjørte meg rundt på motorsykkel hver dag.  Ikke en dag fri for ham disse dagene.  Det var en utslitt Samuel som vinket farvel til meg da jeg dro.  

Tenker han var glad for endelig å kunne hvile ut.    

Skolen i Buhuma, en liten landsby i Yala-sumpen stod med vann midt opp på veggen, mye inventar ble ødelagt og brønner blir forurenset. Noen av barna ble flyttet til skolen i Osieko, mens andre hadde ingen mulighet til å komme seg dit.  Barna her mister mye skolegang på grunn problemene som disse stadige oversvømmelsene gir.  

                                                                                          Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.

                                                                                                                        Movikåsen 26,  3135  Torød   

                                                                                                                        Mob. 412 03 995        

                                                                                                                        E-post: post@kenyahjelpen.no