Nyhetsbrev august -
Kenya 7/8 -
Hvor deilig det var å være tilbake på Nyambare. Begynner å føle meg hjemme her og hadde ikke hatt noe i mot å være her noen måneder. Kanskje en dag…..
Det var så godt å treffe alle våre kjære venner, men det var et skår i gleden. Sønnen til Pascal, en av våre nærmeste medarbeidere ble alvorlig syk av malaria samtidig som vi kom, og han måtte dra med sønnen til sykehuset i Kisumu. Sønnen, Emoh sliter med ettervirkninger fra en tidlig kraftig malaria som påvirket hjernen, og han får stadig nye malariautbrudd som gjør ham alvorlig syk.
Etter noen dager ble Emoh bedre og Pascal kunne komme for å være sammen med oss. Emoh vil bli undersøkt av en spesialist for å prøve å finne ut hvilken type malaria han har i håp om at han kan bli helt frisk igjen
Musungo
Endelig kunne vi sette oss på motorsykkelen å besøke de første barna. Vi hadde den lange listen med barn vi skulle besøke og gaver som skulle deles ut. Mon tro om vi ville rekke alt på den tiden vi skulle være i Kenya. Det var innkjøp av geiter, madrasser og tepper, og ikke minst klær til barna. Mange pakker skulle deles ut og det var bare å sette i gang.
Hvilken jubel vi møtte der vi kjørte rundt på motorsykkel. Unger kom løpende fra alle kanter og ropte og skrek av fryd der vi for forbi. Musungo, musungo. How are you? Musungo betyr ”hviting” eller hvit mann på swahili. Mange ganger hørte vi de hyla fra ungene, men hvor var de? Jeg greide ikke å se dem der inne i bushen, men de så tydeligvis oss.
Overalt hvor vi kom flokket ungene seg rundt oss for å hilse på oss. Noen ble bare stående å undre seg over hva de så, mens andre skal bort å ta på oss. Mange skrek av fryd eller knakk sammen i latter, mens andre igjen syntes vi var skumle og begynte å gråte og gjemte seg. Reaksjonene var mange.
Silas
er 12 år, men en gutt ingen bryr seg om. Han er både fysisk handikappet og mentalt
tilbakestående og foreldrene bryr seg ikke om ham. De hadde ikke en gang gitt Silas
klær nok å ha på, bare en t-
Han var veldig kontaktsøkende, og akte seg bort til oss hver gang han så oss. Vi vil prøve å vise de andre at også han er verdifull. Caren vil kjøpe klær og noe han kan leke med. Vi vil også prøve å få lagd noe han kan sitte på med hjul, så det er lettere for ham å komme seg fram. Etter hvert kan vi kanskje skaffe han en rullestol.
Tørken
Det var et trist syn som møtte oss da vi reiste rundt i Budalangi. Maisåkrene var
tørket ut og det var lite mat å få tak i. Det var rasjonering på mais og sukker.
Hver familie fikk kun kjøpe 1 kg mais og 1 kg sukker om dagen. En familie på 5-
Livet er en daglig kamp for å overleve. Det er helt forferdelig hvordan folket her har det. Greier ikke å skjønne hvordan de greier å overleve under slike tilstander. Folket sulter og nøden driver de til å lage mat av bladene på bønneplantene mens de venter på at bønnene skal bli modne. Resultatet blir at bønnene utvikler seg dårlig og blir veldig små.
Også vi har problemer med å skaffe mais nå. Før kunne vi bare bestille mais når vi trengte det, men nå må vi kjøpe litt og litt av gangen. Når det kommer forsyninger fra Uganda må de skynde seg til Port Victoria for å prøve å få kjøpt noe. Det sier seg selv at det blir mange turer når vi trenger over 7 tonn mais hver måned.
Jiggers,
sandlopper er et problem for mange her. Loppa borer seg inn i foten eller på hendene der de vokser og formerer seg hurtig. De suger blod og de kroppsdelene som er infisert vil uten behandling få kraftig betennelse eller i verste fall råtne bort. Disse loppene formerer seg på skitne og støvete steder, og mange som har denne sykdommen har problemer med å gå pga smerter.
Det er kvinneloppa som trenger seg inn i huden og suger blod og den kan bli opp til 1 cm i diameter. Det første beviset for loppas angrep er en liten svart prikk som er den bakre enden av loppa, og hvor eggene slippes ut. I løpet av de neste 2 ukene legger den hundrevis av egg som blir liggende på bakken både inne i husene og ute på gårdsplassen hvor de klekkes og igjen finner en ny vert.
Stakkars gutt. Dixon har hatt store problemer med jiggers. Selv etter flere måneder med behandling så bena hans forferdelige ut. Pga jiggers hadde han ikke greid å gå til skolen, så selv om han er 11 år, hadde han først nå begynt på førskolen.
Også de andre barna her var plaget med jiggers. Til og med grisene var blitt angrepet. Det var helt grusomt å se disse beina, han må ha hatt det utrolig vondt, og så sa de at bena hadde vært enda verre før han begynte å få behandling. Hvordan i alle dager så de ut da, når de kunne si han var mye bedre nå?
Kvinnene i Kenya
Jeg beundrer folk her, da spesielt kvinnene som har den daglige kampen med å skaffe mat til seg og sine. Fra tidlig om morgenen drar de ut for å jobbe, hvis det i det hele tatt er noe jobb å få. Med en liten unge på ryggen jobber de på åkrer, bærer vann, ofte flere kilometer, finner kvister til matlagingen, prøver å få tak i noe å spise, hjem å lage mat, føder barn og tar seg av ungene. Og mannen? Han sitter bare å venter uten å løfte en finger på at maten skal bli ferdig og ellers på dagen sitter mange av dem under et tre og diskuterer verdensproblemer. Dette er hverdagen for kvinnene i Kenya. Disse kvinnene er utrolig sterke og utholdende. De er oppofrende og pliktoppfyllende – Afrikas kvinner gir håp for framtida.
For oss virket dette helt håpløst, men vi fikk nå greie på hvorfor det er slik. Før så hadde mannen mange koner og han hadde mange nok til å gjøre det nødvendige arbeidet for seg, så han trengte ikke gjøre noe. Denne skikken har fortsatt selv om de fleste bare har en kone.
Så har vi disse kvinnene i Osieko, som bærer bøtte på bøtte med tung, våt sand fra
båtene for å tjene noen kroner for å skaffe mat til familien. For å tømme en båt
fullastet med sand får de 50 sh dvs ca 3 kr. Eller disse enkene i Yala-
2 måneder gammel
og full av stygge sår, antagelig utviklet seg etter innsektsbitt på kroppen og rundt håndleddene. Det var så vondt å se ham, denne lille gutten. Noen av de var virkelig stygge med store, åpne sår. Helt forferdelig at slike små skal ha det slik. Også moren var full av utslett, men hun hadde ikke sår slik som barnet.
Vi snakket med moren om barnet og sa at han måtte ha hjelp. Et lite barn skal ikke se slik ut. Vi kikket litt på hvordan de bodde og det så helt forferdelig ut, og ikke minst skittent. Ikke rart barnet fikk alle disse sårene.
Vi avtalte med moren at vi skulle få noen til å hente de dagen etter og frakte dem til Nyambare sykestue slik at de kan få behandling. Caren skulle så følge de opp videre slik at barnet og moren ble bra igjen, og også lære de litt om hygiene.
Lavi,
endelig fikk vi møte henne igjen. Vi har vært så spente på å møte henne og se hvordan hun hadde det nå. For dere som ikke har hørt om Lavi, så var hun født med et kort ben. Manglet noe i hofta, skjønner ikke helt hva det er, men resultatet er at det ene benet bare rekker til kneet på det andre. Ikke lett å gå rundt slik, så det skapte store problemer for henne. Ettersom vi ikke kunne la henne vokse opp slik, ble hun sendt til sykehuset i Kisumu hvor en spesialist fra Nairobi kikket på henne. Det var ikke mulig å operere, så hun fikk tilpasset en protese.
Flere dager ble besøket utsatt fordi det hadde regnet og det var helt håpløst å komme til henne før det tørket opp. Så endelig var dagen her å vi skulle få hilse på denne sjarmerende jenta.
Nyhetsbrev del 2.
Her hastet det å få i gang mer hjelp. Dixon hadde blitt behandlet i flere måneder og likevel var han ikke blitt helt bra. Også de andre barna var angrepet, altså var grunnen her full av egg både inne i husene og ute. Det eneste vi nå kunne gjøre var å få kjøpt sterkere medisiner i Kisumu og sprøytemiddel, slik at vi kunne sprøyte både inne og ute, og på den måter være sikre på å få has på disse ekle krypa.
Nå er sprøytemiddel bestilt slik at både hus og området rundt kan bli fri for egg fra disse innsektene.
Barna
Og barna, de må også lære tidlig.
Bære ved, bære vann, bære søsken. Bære, bære, bære.
Spenningen var til å ta og føle på da vi svingte inn på tunet, og hvilket syn.... Ei frisk, glad jente kom mot oss, oppreist og stolt på sitt nye ben. Livet hennes var totalt forandret, hun hadde fått et nytt liv og kunne gå som de andre barna. Lavi strålte av glede og var veldig takknemlig for hjelpen.
Tenk å få lov til å formidle slik hjelp og forandre livssituasjonen til et barn på denne måten. Det er kun takket være dere som er villig til å gi en gave til nødhjelp som gjør dette mulig.
Men så var det onkelen da, han trengte også litt opplæring. Han hadde nektet Lavi å bruke protesen så mye fordi han var redd for at den skulle bli ødelagt. Vi fikk forklart ham at protesen er til å brukes og at det ikke er noe fare for at det blir ødelagt. Dessuten vokser Lavi, og hun må stadig få tilpasset protesen.
Caren vil snakke med de foresatte og forklare at de må ta seg bedre av ham. Dette kan hun gjøre nå når vi tar ham inn i programmet vårt.
Ps. Silas har nå fått en fadder.
Takk Bente for at du vil være med å gi ham en ny framtid. Nå blir det lettere å hjelpe ham.
Barnas dag-
høydepunktet for barna når vi kommer på besøk. Da samler vi flest mulig av barna og har en kosedag med de. Også denne gangen samlet vi barna på Budalangi Primary School. Da har vi ballspill, tegning, sang og lek. Barna kan en dag koble vekk fra hverdagen og ha det gøy sammen. Dette betyr mye for dem og Caren fortalte at barna virkelig hadde gledet seg til denne dagen.
Dessverre var det noen av barna som bare kunne være sammen med oss en kort stund, da mange av dem var på skolen og fikk fri bare en liten stund.
Ballspill er populært blant de eldste barna, mens de mindre foretrekker å tegne. Det var mange glade og fornøyde barn som tuslet til Budalangi kirke etterpå hvor det ble servert lunch, brus og brød som gikk ned på høykant. Etter at alle var gode og mette sang barna for oss, som for oss er en stor opplevelse. Det er så gøy og høre barna våre synge og vite at ved hjelp av dere faddere kan vi få være med å formidle hjelp og forandre barns liv.
Takket være faddere i Norge som har samlet inn klær kunne vi også denne gangen dele ut klær til barna. Skal si barna var ivrige da klærne ble delt ut. Mange av barna har kanskje et sett klær som de bruker når de skal ut blant andre, ellers når de er hjemme bruker de ofte gamle slitte klær som også kan være altfor små. Det er ofte jeg kjenner igjen klærne som vi hadde med gangen før når vi ser barna igjen.
Nyhetsbrev del 2.
Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.
Movikåsen 26, 3135 Torød
Mob. 412 03 995
E-
