Nyhetsbrev desember 2011, del 1.
Flommen
Det ble en trist avslutning for folk i Budalangi dette året. 4. desember kom flommen med voldsom kraft i deler av Budalangi og feide med seg mange hus, også flere av våre barn ble berørt og mistet sine hjem. 12 mennesker døde og mange husdyr omkom i vannmassene. 40 000 mennesker var berørt av flommen og måtte flytte til skoler og teltleire. Eller de bodde langs veier og på dikene.
Jeg tok en tur for å se hvordan dette påvirket barna våre og folket i området.
Tvillingene
Allerede samme dag jeg kom til Nyambare insisterte Samuel på at jeg måtte bli med en tur for å se hvordan flommen hadde påvirket folket i området.
Ikke langt fra Nyambare ville Samuel at vi skulle stoppe å ta noen bilder av hvordan flommen hadde ødelagt husene. Mens vi gikk for å ta noen bilder, ble Caren stående å snakke med noen som satt ved veikanten. Det viste seg at det var et ektepar med sine 2 dager gamle tvillinger. Moren hadde kommet hjem fra sykehuset i Kisumu samme dag til et hus som stod under vann og nå satt de der med alle sine eiendeler i noen plastikk poser.
Barna våre
Mange av barna våre bor i det området som ofte er utsatt for flom og jeg var veldig spent på hvordan de hadde det. Heldigvis var det kun 8 av våre barn som bodde ved Nyambare som mistet hjemmet sitt, men veldig mange mistet avlingene som var nesten ferdig til å høstes.
Den kraftige flommen kom av at dikene brast 3 steder. Denne gangen brast de på motsatt side av elva enn det som var vanlig, og der hadde vi ingen barn.
Det uvanlige var at Nyambare-
Det brannskadde barnet
Vi tok en tur til Goro skole hvor vi skulle vi se etter noen av våre foresatte som kunne fortelle oss litt om hva som skjedde da flommen kom.
Med en gang vi kom til skolen kom ei dame mot oss, tok Caren i armen og dro henne med seg inn i et rom. Der viste hun oss ei lita jenta med de fæle brannsårene. Barnet hadde fått kokende vann over seg 3 dager før vi kom og nå begynte det å bli betennelse i sårene. Også moren hadde en infeksjon i foten etter at hun hadde tråkket på noe i vannet da hun rømte fra flommen. Hun hadde også malaria.
Vi bestemte oss for å ta mora og barnet med til et sykehus som lå ett stykke unna.
Der plasserte de jenta ute i sola hvor de fjernet all den ødelagte huden uten bedøvelse. Stakkars jente, slik som hun hylte av smerte.
Vi var heldig og fikk behandlingen veldig billig. Tross behandling, masse medisiner og bandasje som vi skulle ta med oss betalte vi bare 20 kroner. Grunnen for at vi fikk det så billig var at de også ville bidra med noe ettersom jeg kom helt fra Norge for å hjelpe til, mens de som hadde nøden rett utenfor døra ikke hadde gått ut for å se om noen trengte hjelp.
Ettersom smittefaren var stor og det var vanskelig å holde sårene rene på skolen hvor det bodde så mange folk, fikk vi plassert denne familien også på Nyambare hvor de fikk mat og husly så lenge de hadde behov for det.
Vi besøkte skolene og teltleirene
hvor folk hadde søkt tilflukt og der fant vi flere av våre barn. De hadde det et forholdene bra, og i første omgang trengt de ikke annen hjelp enn litt ekstra mat.
Trodde jeg kom hit for å hjelpe våre barn, men i stedet fikk vi plutselig en annen oppgave enn det jeg hadde regnet med.
På skolene bodde folk tett i tett i klasserommene, mens andre bodde i telt i skolegården som de hadde fått av røde kors. Brønnene var forurenset etter flommen og med så mange folk samlet tok det ikke lang tid før folk begynte å bli syke. Vi kom stadig over syke barn og voksne som trengte hjelp og da var det ikke vanskelig å skjønne hva vi skulle bruke den tiden jeg var her til.
De hadde ingen steder å være og moren var fortsatt veldig svak etter fødselen og greide nesten ikke å gå. Hun hadde tidligere også mistet to barn. Disse tvillingene ble født på forunderlig vis. På grunn av komplikasjoner ble hun sendt til Kenyatta sykehus, men ettersom det legestreik, ble det bestemt at studenter skulle prøve å ta keisersnitt på henne.
Mens de forberedte dette bad hun Gud om hjelp, og straks kjente hun at fødselen satte igang. Like etter ble det første barnet født. Men det neste lot vente på seg. Etter to timer ville de igjen ta keisersnitt og igjen ba hun Gud om hjelp. Straks satte fødselen i gang igjen og barn nummer to ble født. Det var to sunne og friske gutter.
Nå var det kveld og de hadde ingen sted å være. Vi fikk gleden av å kunne bringe dem til misjonstasjonen hvor de kunne bo så lenge de hadde behov for det. Der fikk de seng og mat hver dag.
Meschack står på restene av huset sitt.
Ødeleggelsene
Det var vanskelig å møte all denne nøden der jeg reiste rundt. Alt var så annerledes når en fikk se nøden med egne øyne enn når en ser slikt på tv. Skadene var så store. Overalt hvor vi dro så vi hus som var rasert av flommen og maisen, folkets livsgrunnlag var ødelagt nok en gang. Mange hadde også mistet husdyra sine. Folk bodde på skoler, telt og langs veiene. Mange her er fattige og sliter med å overleve og nå hadde de igjen mistet alt, både hus og avlinger. Mange vil bli boende i telt over lengre tid ettersom de ikke har penger til å bygge opp husene sine igjen.
Ikke alle var så heldige å ha et telt å krype inn i. Denne gamle damen var en av mange som måtte sove ute.
Natta etter dette bildet var tatt, styrtregnet det. Vanskelig å sette seg inn i situasjonen til alle disse som måtte tilbringe natta ute i det været.
Stakkars folk.
Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.
Movikåsen 26, 3135 Torød
Mob. 412 03 995
E-
