Nyhetsbrev desember 2011, del 2
Veiene
Det var ikke alltid like lett å komme seg fram. Veier var ødelagt og enkelte steder måtte vi vasse og et sted måtte vi også ta motorsykkelen i en båt for å komme oss fram.
Eieren av båten hadde funnet en måte å tjene penger på og dette benyttet han seg av.
200 sh takk, ellers ikke noe tur.
Gutten og maissekken
Vi fikk høre mange historier om hvordan folk hadde opplevd de dramatiske minuttene da dikene brast og vannet kom fossende med voldsom styrke.
Den historien som gjorde sterkest inntrykk var det en bestemor som fortalte. Da vannet kom med stor kraft, hadde de ingen steder å flykte og ingen av dem kunne svømme. Hos seg hadde hun et 6 år gammelt barnebarn. Etterhvert rakk vannet nesten opp til halsen på henne, så vannet var høyere enn gutten. For å redde gutten måtte hun sette gutten opp på en stor maissekk som stod oppe på et bord og for at maissekken ikke skulle velte måtte hun stå å holde den slik som på bildet. Hun kunne ikke et øyeblikk ta armene ned eller flytte på seg av frykt for at sekken ville velte og gutten drukne.
Slik stod hun og holdt sekken med gutten fra kl 12 på dagen søndag, gjennom hele natten og til kl 14 på mandag. Tenk, 26 timer i en slik stilling uten å kunne flytte på seg eller ta armene ned. Prøv å holde armene opp slik og se hvor lenge du greier å holde armene i den stillingen. Det er garantert ikke lenge. Hun måtte også hele tiden snakke med gutten fordi han holdt på å sovne. Mange ganger gråt hun av utmattelse der hun stod i mørket og ropte til Gud om hjelp, og hver gang fikk hun ny styrke til å fortsette å holde sekken med gutten på toppen.
Utdeling av medisiner
På våre rundturer møtte vi mange syke og det endte med at min hovedoppgave ble å hjelpe disse. Etterhvert gikk vi fra telt til telt for å se om noen trengte hjelp. I begynnelsen sendte vi alle til sykestua på Nyambare, men etterhvert ble det så mange syke at vi like godt tok med oss sykepleier Jane og masse medisiner ut på våre rundturer.
Fordi vannet i brønnene var blitt forurenset etter flommen, var det fler og fler som fikk dysenteri, som gir blodig diare og kan være dødelig hvis den ikke blir behandlet. Jane fikk nok å gjøre med å behandle disse. Andre sykdommer som vi behandlet var malaria, hudsykdommer, øyesykdommer og mageproblemer. Mange hadde også lungebetennelse etter å ha oppholdt seg lenge i det kalde vannet. Behovet for hjelp økte for hver dag og det var nok å gjøre for Jane.
På noen få dager fikk vi hjulpet 270 med medisiner og annen form for helsehjelp. En gutt reddet vi kanskje livet til fikk jeg beskjed om. Han var alvorlig syk av malaria og veldig svak. Det var ikke nok å gi ham malariamedisin, vi måtte sende ham til Nyambare for behandling. Heldigvis gikk det bra med ham.
Flere dager hadde jeg følt på at vi skulle dra innom en liten teltleir for å se om noen var syke der, men den var så liten at vi kjørte alltid forbi for å komme til den store leiren på dikene. Siste dagen jeg var i Kenya tenkte jeg at nå var det siste sjansen til å stikke innom dem. Det viste seg at de flere ganger hadde sett oss og håpet at vi skulle komme innom.
Det var også noen av dem som var syke og vi avtalte at Jane skulle komme innom dagen etter med medisiner. Ryktet om at Jane skulle komme spredde seg og da hun kom dagen etter hadde 110 møtt opp for å få hjelp.
Ettersom behovet for hjelp stadig økte sa Jane seg villig til å fortsette arbeidet også etter at jeg reiste hjem. Vi måtte søke myndighetene om tillatelse til å fortsette og med deres tillatelse fortsetter Jane arbeidet på ubestemt tid.
Nyhetsbrev del 1.
Matutdeling
På en skole hvor 45 familier var samlet hadde de nesten ikke mat eller rent vann og folk begynte å bli syke. Ingen hadde vært her med hjelp til de da alle veier hit var ødelagt av flommen. Vi greide å komme hit fordi vi brukte motorsykler og båt og vasset også enkelte steder.
Problemet for de var at skolen ville starte igjen om noen få uker, da må de ut av skolen. Da vil de ikke ha noe sted å bo. Hjemmene deres var ødelagt og mange hjem stod fortsatt under vann. Fortvilelsen deres var til å ta og føle på.
Vi fant fort ut at her måtte vi trå til. Det var stor glede da vi etter noen dager fikk fraktet mat til dem. Hver familie fikk 20 kg mais, 10 kg bønner og vannrensemiddel slik at de kunne unngå sykdom fra det forurensede vannet. Endelig kunne de spise seg mette.
Utdeling av mais og bønner.
Gabriel deler ut vannrensemiddel..
Mange folk
hadde søkt tilflukt på veiene og på dikene da flommen kom. Mange av dem hadde ikke en gang et telt å bo i og bodde uten noen helst beskyttelse over seg. Da jeg spurte dem hva de gjorde når det regnet, smilte de sårt til meg å sa at hva annet kunne de gjøre enn å sitte der gjennomvåte og kalde i regnet og håpe på at det snart sluttet. Ikke rart mange var syke.
Folket på dikene
De fleste jeg traff hadde søkt tilflukt på dikene. Mange av de hadde brukt gamle presenninger som de lagde telt av. Situasjonen var vanskelig her. Noen hadde greid å redde litt av maten sin, men de fleste hadde nesten ikke noe å spise. Vannet rundt den var forurenset og det fantes ikke latriner. Enkelte steder var lukten gjennomtrengende da det lå døde dyr i krattet nedenfor dikene. Nå begynte også noen av dyra de hadde greid å redde å dø av sykdommer og disse døde dyrene brukte de til mat nå. Ikke akkurat det beste for helsa å spise dyr som har dødd av sykdom, men de hadde ikke noe annet valg.
Et telt vi besøkte var ei dame akkurat dødd og nå stod de utenfor å lagde en kiste til henne. Like bortenfor i et annet telt fant vi en nyfødt liten gutt. Kontrastene var store.
I tillegg til dette hadde hun også belastningen med å høre de 14 kuene som de hadde stående bundet utenfor huset rautet av redsel, og hun kunne ikke gjøre noe for å redde dem. Familien ble reddet ved at noen barn svømte rundt i vannet og lekte seg. De fikk tilkalt hjelp og en båt kom å reddet dem, men alle kuene deres druknet.
Det var en takknemlig bestemor som fortalte oss denne historien om hvordan Gud hadde gitt henne styrke til å holde ut. Selvom kuene druknet, så ble barnebarnet reddet og det var tross alt det viktigste.
En ting jeg ikke kan glemme er hvordan folket taklet situasjonen. Vi sutter og klager for den miste ting, mens her skravler og ler de nesten hele tiden tross den situasjonen de lever under, men sorgen i øynene var det ikke vanskelig å se.
Nesten hvert år får de avlinger ødelagt på grunn av tørke eller flom, eller flommen er så ille som denne gangen hvor de mistet både hjem og avlinger. Men gir de opp? Nei, så fort det tørker opp litt begynner de å bygge opp igjen husa sine og sår på nytt, i hvertfall de som har mulighet til det.
En tøff tur med mange inntrykk var over og det var på tide å reise hjem til julefeiringa og overfloden i Norge. Ikke akkurat noe jeg gledet meg til etter alt jeg opplevde i Budalangi. Kontrastene er for store.
Wenche
Nyhetsbrev del 1.
Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.
Movikåsen 26, 3135 Torød
Mob. 412 03 995
E-
