Nyhetsbrev april 2013
Forandringer i planene våre
Det var med stor forventning vi dro til Kenya denne gangen og sommerfuglene i magen var virkelig aktive med tanke på hva vi nå skulle sette i gang.
Det var bare 2 uker siden vi bestemte oss for å forandre planene våre med dette besøket. Vår første plan var at Kjell skulle jobbe litt mer med snekkerverkstedet som han ordnet da vi var her i desember. Dette skal gi gutter som ikke er så flinke på skolen mulighet til å få seg en utdannelse. Han hadde også planer om å fortsette med å fikse takrenner og legge rør ned til jordstykket vårt slik at vi kunne nyttiggjøre oss mer av regnvannet.
Men alle våre planer ble plutselig forandret etter at vi hadde hatt besøk av misjonær Svein Lind og kona noen uker før vi skulle dra. De fortalte oss nemlig at Nyambare sykestue ikke hadde vann og at de måtte kjøpe vann i dunker når det var lite regn. Da det samtidig begynte å komme penger inn på vår nødhjelps konto tok det ikke lang tid før vi visste hva vår oppgave skulle være denne gangen.
VI SKULLE BORE ETTER VANN SLIK AT SYKESTUA KUNNE FÅ INNLAGT VANN OG SAMTIDIG VILLE VI HA VANN TIL JORDSTYKKET VÅRT.
En sprø tanke et par uker før vi skulle dra, men hvorfor ikke? Penger var begynt å komme inn uten at vi hadde sagt noe, vi fikk også en flott pumpe til borehullet og et gjengesnitt så vi kunne fikse de gamle rørene som lå på Nyambare. Alt la seg så flott tilrette for at dette skulle gå bra.
Bagasje
Det var litt av en bagasje vi hadde med til Kenya denne gangen. Både vannpumpa og gjengesnittet var tungt og i tillegg hadde vi med en god del verktøy til snekkerverkstedet, så vi var litt spente på hvordan det skulle gå på flyplassen i Nairobi.
De fleste fikk bagasjen sin endevendt og vi hadde så mye med oss at jeg så for meg den oppgaven med å prøve å pakke alt ned i koffertene igjen. Og hva med det vi hadde med oss, ville vi få problemer? Men nei, alt gikk knirkefritt. Etter å ha fortalt hva vi hadde med, ble vi bare vinket videre uten at de var interessert i å ta en liten kikk en gang. Utrolig, når vi så hvor nøye de gikk igjennom de andres kofferter.
Etter en handletur i Nairobi hadde vi totalt 120 kg med oss og med en overvekt på 60 kg fra Nairobi til Kisumu. Godt det ikke koster like mye med overvekt med Kenya Airways som med KLM.
Nyhetsbrev del 2.
Nyhetsbrev del 2.
Reddet i siste liten
Selv etter stadige purringer fikk vi ikke papirene og det endte med at Caren dro til kontoret og nektet å dra derfra før hun hadde fått de. Så nå var det bare for borefirmaet å sette i gang.
Men ingenting er lett her i Kenya. Når vi kontaktet de sa de alltid at de var på vei eller at de skulle komme dagen etter. Tilslutt hadde vi ikke noe annet alternativ enn å finne et nytt firma som kunne bore for oss. Det nye firmaet var kjappe til å komme og allerede dagen etter fikk vi en mail med prisoverslag. Sjokket var stort da pristilbudet nå lå 40 000 kroner høyere enn det første tilbudet vi hadde og vi hadde rett og slett ikke disse pengene.
Jeg ville gi beskjed til borefirmaet med en gang at boring ikke lenger var aktuelt,
men Kjell ville absolutt snakke med de og ba de likevel komme. Så skjedde det utrolige,
-
Brannskadet gutt
Det var så vondt å se vår lille 2 åring Julius. Han hadde store brannskader på handa etter at han hadde puttet handa ned i en kjele med kokende grøt. Han hadde fått behandling på sykehuset i Port Victoria, men den var ikke bra nok. Vi fikk sendt ham til sykehuset i Busia hvor de var flinkere til å behandle brannskader.
Etter 2 ukers behandling kom han hjem igjen, men moren var ikke flink til å passe på og gi ham de medisinene han skulle ha og det tok ikke lang tid før han fikk betennelse i sårene. Denne gangen ble han innlagt på Nyambare sykestue, men etter en stund måtte de bare gi opp fordi moren ikke ville høre på de.
Vi bestemte oss for å ha Julius hos oss på misjons stasjonen hvor vi kunne passe på ham. Det gikk bra noen dager, men handa plaget ham veldig fordi sårene grodde og plutselig en dag klødde han seg så voldsomt på den skjøre huden at han igjen fikk store sår. Vi kunne ikke gjøre noe annet en sende ham på sykehuset i Busia igjen. Denne gangen ba vi dem om å beholde ham der til handa var helt fin igjen. Håper virkelig de greier å redde handa hans, da det var fare for amputasjon.
Regn, regn og atter regn
Det er regntid her nå og det er første gang vi opplever så mye regn som vi gjorde denne gangen. Vi har vært her under regntiden før også, en denne gangen skaper regnet virkelig problemer både for befolkningen og oss.
Regnet kommer som oftest på natta, men halve dagen går før veiene har tørket opp nok til at vi kan reise ut på motorsykkelen. Likevel er det sleipt ute og det endte med at Samuel og jeg veltet på motorsykkelen i gjørma.
Det gikk heldigvis bra med Samuel, men jeg greide verken å stå på benet eller sitte på en stol på en hel uke.
Flom
Så har det skjedd igjen. – Elva renner over dikene og de har begynt å briste flere steder. Hus står under vann og mange av åkrene her er ødelagt. Folk bor langs veiene og mange bor allerede i telt på dikene som er det høyeste punktet her.
Det er så vondt å se hvordan folket her lider. Folket her er helt avhengig av det lille de greier å dyrke på jordlappene sine og gang på gang blir avlinger og hus ødelagt og et fattig folk blir enda fattigere.
Grunnundersøkelser
Det var en ting å sitte hjemme å bestemme oss for å bore etter vann, noe annet var å finne et seriøst firma som kunne gjøre oppgaven for oss og de måtte kunne gjøre det den måneden vi skulle være i Kenya.
Vi fikk noen anbud, og vi valgte ut et som kunne starte med en gang. Før de kunne begynne, måtte noen geologer komme for å sjekke området og finne ut hvor vi kunne bore. Allerede dagen etter var de på plass og i løpet av noen dager skulle vi få papirene som trengtes for å starte boringen. Trodde vi...
Boreriggen har ankommet.
Her graves for føttene til borereiggen slik at den skal stå støtt.
En mor med sin lille tulle foran teltet.
En del av teltleieren på dikene.
En familie har igjen søkt tilflukt på dikene.
Hjelpearbeidet blant flomofre
Etter flommen i desember 2011 har vi drevet et hjelpearbeide blant de som bodde i teltleirene på dikene. Jane som er medlem av komiteen vår er sykepleier og sammen gikk vi fra telt til telt for å hjelpe de syke. Dette arbeidet har vi hele tiden fortsatt med da folket i dette området er så fattige at de ikke har råd til å dra på sykestua for behandling.
Nå var det flom igjen og det var mye sykdommer blant folket i teltleirene. Jane fikk nok å gjøre og enkelte ganger møtte over 200 personer opp for å få hjelp og da ble det fler enn hun kunne greie alene. Takket være stor velvillighet fra Nyambare sykestue kunne hun tilkalle hjelp derfra og sykepleier Dick møtte velvillig opp hver gang for å hjelpe til.
Bare i mai fikk 1050 personer hjelp mot forskjellige sykdommer og alle barn under 5 år fikk myggnett. Dette er personer som ikke har noen mulighet for å komme seg til behandling da de rett og slett ikke har penger til å betale for de medisinene de trenger.
Jane har gjort en fantastisk jobb og på 1 1/2 år har hun behandlet nesten 10 000 personer, men uten dere som er med på å gi gaver til nødhjelp ville dette arbeidet vært umulig. Dere er med å redder liv folkens og jeg kan aldri få takket dere nok fordi dere er med og støtter dette arbeidet.
Jane og Dick
Dick tester barn og voksne for hiv.
Malaria syk jente venter på behandling.
Ei lita tulle som venter på mamma.
Det kan bli lange køer.
Tur til Busia
Uff, litt av en tur vi hadde til Busia, 5 mil fra Nyambare da vi skulle besøke Julius
på sykehuset. Samuel kjører så fort med motorsykkelen at jeg hver eneste gang vi
drar dit sier til meg selv, aldri mer. Jeg satt med hjerte i halsen der han raste
mellom svære trailere, kuflokker, mennesker og sykler. Og alle disse store hullene
i veien som han plutselig må svinge utenom. Det var det ikke mange centimeterne klaring
mellom oss og trailerene.
En tankbil hadde akkurat veltet da vi kom og midt i sentrum
ble det skikkelig krangel mellom sjåføren av en buss og en lastebil. Det var så
trangt i svingen der de møttes at de ikke kunne passere hverandre.
Ingen av dem ville rygge, så de kjeftet og skrek til hverandre. Etter hvert var det tjukt av mennesker rundt bussen og lastebilen som også hojet og skrek. Lastebilen prøvde å kjøre og resultatet var flere knuste ruter og en oppskrapet buss.
Kanskje det hadde vært enklere å rygge noen få meter.
Før bestemor fikk hjelp lå hun på en gammel , slitt madrass som var plassert på noen mursteiner.
Bestemor i sin nye seng.
Husbygging
Det har nesten blitt en vane at vi hjelper noen med nytt hus når vi er i Kenya. Denne gangen var det en gammel bestemor som trengte et nytt hus. Huset hennes stod nå helt på skjeve og veggen var begynt å rase ned enkelte steder. Hun var så nervøs for å bo der. Redd for at huset skulle rase mens hun lå og sov, fordi hun da ikke ville ha noen mulighet til å komme seg ut.
I 2012 ødela hun hofta si og ettersom de ikke kunne gjøre noe for henne, fikk vi ordnet med en ny seng og en god madrass og tepper til henne. Nå var det altså huset som stod for tur.
I løpet av et par uker ble huset bygget og tror du ikke bestemoren flyttet inn før jorda på veggene var tørket fordi hun ikke torde å ligge en eneste natt til i det gamle huset.
Sykdom
Ikke alt går som planlagt her i Kenya. Det er ikke mye jeg fikk gjort denne gangen. Har vært litt for mye syk. Andre uka vi var her veltet vi på sykkel og det gikk en ukes tid før jeg fikk gjort noe. 3. uka besvimte jeg og ble liggende å sove i flere dager og 4. uka, kraftig malaria. Så nå har jeg fått testet hvordan malaria virker. Hadde langt kommende malaria og hadde pusteproblemer, oppkast, høy feber, hodepine ++. I tillegg hadde jeg også lungebetennelse, så kan ikke akkurat si jeg følte meg så veldig pigg. For å si det enkelt, jeg har vel aldri vært så dårlig noen gang. Ikke ble jeg ordentlig bra heller etterpå. Jeg var plaget med svimmelhet og besvimelser, så det ble helt slutt på flere motor sykkelturer for å besøke barna.
Da jeg ble testet viste det seg at jeg hadde langtkommen malariea jeg hadde fått og legen fortalte senere at det hadde vært veldig alvorlig og at han hadde vært bekymret for meg. Egentlig ville han at jeg skulle dra til et større sykehus i Kisumu, 10 mil unna, men jeg var altfor dårlig til å orke å dra så langt, så jeg nektet.
Legen ordnet det slik at jeg kunne ligge på rommet mens jeg fikk kinin intravenøst. Folkene på sykestua gjorde en fantastisk jobb. Både legen og sykepleieren fløy i skytteltrafikk opp og ned fra sykestua de to dagene jeg fikk intravenøst for å følge med, og i perioder satt sykepleieren i stua slik at han lettere kunne følge med.
Kunne ikke fått bedre service på et privatsykehus enn det jeg fikk her. Dette var virkelig en tøff opplevelse, men her lever folk med dette til daglig og mange dør av malaria her, så jeg var tross alt heldig som fikk behandling i tide.
Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.
Movikåsen 26, 3135 Torød
Mob. 412 03 995
E-
