Nyhetsbrev april 2012
Flommen
Det var med spenning vi dro til Kenya denne gangen. Da jeg var her i desember var det flom og situasjonen var kaotisk for mange. Mange bodde i teltleire og på skole og det var mye sykdom både blant folk og dyr. Mange dyr omkom i vannmassene, men heldigvis var det få mennesker som omkom.
Så fort vi kom fram dro vi til dikene for å se på situasjonen nå. Alt var så annerledes,
kjente meg nesten ikke igjen. Der det før var vann, var det nå grønt og fint. Alle
teltene var borte og skadene på dikene var reparert, -
Dette ville ikke holde hvis det kom ny flom. Håper virkelig de gjør det sterkere etter hvert.
Sykdom
Da vi besøkte Pamela, 2 år og William, 1 år var Pamela fortsatt ikke frisk. Disse barna fant vi på skolen hvor de hadde søkt tilflukt under flommen. Pamela var heller ikke da frisk i desember og vi sendte henne den gang til behandling på Nyambare sykestue.
Nå viste det seg at hun fortsatt ikke var frisk, så vi bestemte oss for å ta henne med til sykehuset i Busia for å finne ut hva som var galt.
Også bestemoren til Josephine trengte hjelp. Hun hadde hun falt og hadde store smerter i hofta. Også henne ville vi ta med til sykehuset i Busia for å se hva som var galt.
Pamela
Dagen etter hentet vi både Pamela og moren hennes og bestemoren til Josephine for å følge dem til sykehuset i Busia. Det viste seg at akkurat denne dagen var det en lege på Nyambare helsesenter så vi tok Pamela dit for å få en vurdering av ham, før vi dro til sykehuset.
Legen mente at Pamela's hovedproblem var underernæring og mente vi skulle sørge for at hun fikk tilstrekkelig næring en ukes tid for å se om det var nødvendig å ta henne med til sykehuset. Det ble da bestemt at moren og de 2 barna hennes skulle bli boende på Nyambare slik at vi kunne sørge får at hun fikk mat og den næringen hun trengte.
Dessverre skulle det vise seg at dette ikke var den beste løsningen. Dette kan du lese om litt senere i nyhetsbrevet.
Nyhetsbrev del 2.
Nyhetsbrev del 2.
Sykehusbesøk i Busia
Vi dro da til Busia, 5 mil unna med bestemoren for å få sjekket hofta hennes. Stakkar hun hadde slike smerter da hun ble kjørt ditt. Tror aldri hun hadde sittet i en bil før heller, så hun ble bilsyk og kastet opp. Turen var litt av en påkjenning for henne.
For at det ikke skulle bli så trangt i bilen, satt Kjell og jeg på med hver vår motorsykkel. Det er ikke alltid like gøy å kjøre motorsykkel på disse veiene uten noe form for beskyttelse. Mye trafikk, hull i veien og folk og sykler på alle kanter da vi nærmet oss Busia, gjør turen litt vel spennende.
Etter lang ventetid og fram og tilbake på forskjellige kontorer fikk bestemoren endelig tatt røntgenbilde av hofta. Situasjonen var verre enn vi fryktet. Selve hoftakula hadde delt seg i to og det var ikke noe de kunne gjøre for henne. Hun var over 80 år og legene ville ikke ta sjansen på en operasjon på henne.
Bestemoren ble selvfølgelig fortvilet over at hun ikke kunne få noen form for hjelp, og med noen smertestillende tabletter ble vi sendt hjem igjen.
Nå hadde været forandret seg og det var mørke truende skyer over oss. Jeg ble tilbudt å sitte på i bilen istedenfor å bruke motorsykkel tilbake, men takket nei.
Sitte trangt i en varm bil, med en bestemor med store smerter og som kanskje igjen ville kaste opp, fristet ikke. Dessuten ville det bli litt bedre plass i bilen hvis jeg ikke ble med, så jeg foretrakk motorsykkelen selv om det kanskje ble regn og kaldt.
Heldigvis gikk regnet ved siden av oss, så vi holdt oss tørre til vi kom tilbake
til Nyambare, -
Samuel og motorsykkelen
Samuel er en skikkelig luring. Han vil aldri innrømme at han kjører fort, selv om jeg selvfølgelig ser og merker det når jeg sitter på. På veien tilbake fra Busia kjørte han igjen over 80 km, noe jeg syntes er veldig fort på disse veiene og når han plutselig må vrenge sykkelen til side for å unngå et hull i veien, mens tungtransporten samtidig suste forbi oss. Eller mennesker eller dyr farer ut i veien foran oss. Denne spenningen kan jeg godt være foruten.
På veien tilbake til Nyambare kjørte vi forbi bilen med de andre, da de hadde stoppet for å handle. Etter det kjørte Samuel, sååå pent helt til de andre hadde kjørt forbi oss, men da var det igjen klampen i bånn. De andre syntes han hadde vært flink og kjørt så fint. Ja, ja, de skulle bare visst.
Motorsykkel ulykke
Men det er ikke alltid det går like bra. Ett par dager etter turen til Busia, var Samuel ute for ett uhell på veg til oss.
Da han skulle passere en bil som stod parkert på siden av veien, kjørte den plutselig ut i veien og dunket til Samuel så han og motorsykkelen havnet i grøfte. Kvinnen som kjørte bilen hadde hjerteproblemer og hun fikk ett anfall og havnet på sykehus, mens mannen som var med henne ble beordret av politiet som hadde sett ulykken til å kjøre Samuel til sykehuset i Busia og betale for alt det ville koste der, ellers ville han bli satt i fengsel.
Samuel hadde smerter i benet, brystet og skulderen og det endte med et sykehusopphold på 3 dager. Han slet med smerter i benet resten av tiden vi var der, men han stod på og kjørte meg rundt likevel.
Hva skulle vi nå gjøre for å hjelpe den gamle bestemoren? Hun hadde store smerter og legene kunne ikke gjøre noe for henne. Vi hadde ingen mulighet til å fjerne smertene, men vi kunne sørge for at hun lå godt ettersom sengen ville bli hennes oppholdsted heretter. Nå lå hun på en skitten madrass som var plassert oppå noen mursteiner. Kunne da ikke være mye behagelig.
Vi fikk Robert på Nyambare til å lage en seng til henne, og etter noen dager kunne vi overrekke henne en flott seng, spesialmadrass og nye tepper. Pute måtte vi bestille, så den ville hun få senere. Skal si hun var takknemlig.
Bestemoren med mais sekken
Mens vi var på dikene besøkte vi likegodt bestemoren som hadde reddet barnebarnet
fra flommen ved å sette ham opp på en maissekk som stod på et bord. Får at sekken
ikke skulle velte i vannmassene og barnet drukne holdt hun sekken i 26 timer. Hun
torde ikke slippe sekken en eneste gang. Historien kan du lese i nyhetsbrevet for
desember -
Jeg har aldri sett noen bli så glad over et besøk som disse besteforeldrene var. Bestefaren strålte om kapp med solen, og bestemoren gråt av glede.
Merkelig, ikke hadde jeg gjort noe annet enn å lytte til hennes historie da de bodde på dikene og nå besøke dem for å se hvordan det gikk med dem. Var det noe å gråte for?
Men svaret var enkelt.
Bare det at vi hvite hadde lyttet og tok oss tid til å besøke dem betydde så mye og var en virkelig stor opplevelse for dem.
Takknemlighet
Da jeg var her under flommen i desember, kom vi over et 2 år gammelt barn som var sterkt forbrent etter å ha fått kokende vann over seg. Det var allerede begynt å bli infeksjon i sårene. Vi fikk barnet til sykehuset hvor hun fikk behandling og etterpå fikk de bo på Nyambare slik at de skulle få slippe å bo på skolen hvor de hadde søkt tilflukt. Der var det ikke hygienisk nok for et barn med slike sår. De fikk også godt stell den tiden de var der, med medisinsk oppfølging og mye god mat.
Nå stod de plutselig på døra for å vise sin takknemlighet for den hjelpen de hadde fått. Barnet var nå frisk og fin og det var bare noen få arr igjen som viste hva hun hadde vært igjennom.
Barnet hadde blitt oppkalt etter meg og het nå Conslata Wenche. Bestemoren var helt overbevist om at dersom vi ikke hadde kommet, så ville barnebarnet ha dødd.
Tvillingene
Samme dag fikk vi også besøk av foreldrene med tvillingene. Disse fant vi sittende en kveld ved veikanten, også under flommen i desember. Moren hadde akkurat kommet hjem fra sykehuset etter en komplisert fødsel til et hjem som stod under vann og de hadde ikke noe sted å være. Moren var svak etter fødselen og greide nesten ikke å stå på bena. Vi fikk plassert dem på Nyambare hvor de fikk mat og godt stell.
Nå hadde de hørt at vi var på besøk og ville vise sin takknemlighet. Guttene var vokst og var så fine. Den ene var knøtt liten, men så frisk og fin ut.
Koselig å få slike besøk, og det er godt å vite at en kan være til litt nytte.
Ønsker du flere opplysninger, så ta gjerne kontakt.
Movikåsen 26, 3135 Torød
Mob. 412 03 995
E-
